Jeg sliter for tiden, det er ingen hemmelighet. En ting som kanskje er ekstra vanskelig oppi det hele, er å hjelpe folk rundt meg til å forstå. Gjøre det litt enklere for venner og familie å forholde seg til meg og mine problemer. Problemet der er at jeg ikke klarer å sette ord på følelsene mine. Dels fordi det er vanskelig i seg selv å snakke om vonde følelser, og dels fordi jeg som regel ikke vet hva de vonde følelsene egentlig er. Jeg prøver stadig å finne en god måte å forklare på, både ovenfor meg selv og andre, hvorfor jeg gjør som jeg gjør noen ganger. En billedlig sammenligning jeg tror folk kan forholde seg til er ryggsekken.

Alle mennesker har en ryggsekk. En ryggsekk som noen ganger fylles med fin flybensin som løfter skuldrene og letter hodet, og som andre ganger fylles den av mørke masser som presser på og tynger ned. Flybensin kan bestå av fine hendelser, gode kommentarer, positive opplevelser – glede. Den mørke massen kan være vonde opplevelser, sårende kommentarer, krangler og traumatiske hendelser.

Så langt henger dere med, vil jeg tro. Det er nå det blir vanskelig.

De fleste mennesker som opplever at sekken tynger, kan ta den av, åpne den og se hva som ligger der. De kan ta ut det som tynger, fundere litt på det, kanskje også sammen med andre, og legge det ifra seg før de går videre. I den sekken ligger ofte konkrete ting, som kan sies å være håndfaste i denne sammenhengen. De kan ta opp krangelen med bestevenninna, finne en løsning, og legge den ut av sekken. De kan løfte ut tapet av et kjært kjæledyr eller hva det måtte være, og legge det igjen før de går videre. Konkrete elementer som gjør sekken tyngre. Når det er konkrete ting, er det også lettere å ta vekk deler av det, for så å legge det noen kilo lettere tilbake i sekken og ta det med videre. Noen av de tunge tingene må man ha med videre også, for man vet aldri når man kan få bruk for erfaringene det fører med seg.

Min ryggsekk tynges også av håndfaste ting innimellom, opplevelser eller hendelser. De aller fleste gangene, derimot, fylles den av ukjente vekter. Jeg får ikke av meg sekken, får ikke åpnet lokket. Får ikke sett oppi den. De gangene jeg får vridd hodet langt nok til å titte ned, ser jeg ingenting. Jeg ser ikke, men jeg kjenner. Prøver febrilsk å få lurt en hånd ned i den for å få ut det som trekker meg ned, men jeg får ikke fatt i noe. Som om den er fylt av en blytung, tykk, mørk tåke som glir ut av hendene mine hver gang jeg nærmer meg et håndfast grep.

Jeg får den ikke av, og jeg får det ikke ut. I panikk over det overveldende trykket, blir eneste løsning å tvinge den av. Kutte stroppene, få den av. Jeg blir en million kilo lettere med en gang trykket letter, bena løfter seg fra bakken, og i noen små minutter er alt bra…

…helt til ryggsekken på magisk vis finner veien tilbake, snor seg rundt skuldrene mine, strammer reimene og igjen fylles av den tykke, blytunge tåken. Å kutte reimene er et desperat forsøk på å oppnå en kortvarig, euforisk lykke som aldri varer lenge. Likevel er de få små minuttene bedre enn å konstant kjenne på sekken.

Enda.

Jeg ser fram til den dagen jeg blir sterk nok til å ta den av på en mer normal måte, til den dagen jeg blir myk nok til å strekke hånden bak og tømme den. Jeg gleder meg til den dagen det er håndfaste elementer som ligger i den, slik at det blir enklere å ta dem opp og jobbe med dem. Jeg gleder meg til det blir plass til mer flybensin i sekken min.